Skaffer du deg et dyr, ta vare på det!

Dere var så happy da dere tok meg med hjem. Vi passa som utslitt polvott på blåfrosne småfingre. Endelig sparegris og ivrige barn. Lykke, fremtidshåp og lubne never som fora meg med den største selvfølgelighet.

 

Ikke utlagt tarm, men innlagt sprekk. Og plenty for ved bursdag og jul, ukelønn og tantebesøk.

Ja, liketil til hverdags. Ikke hver dag, men hverdagslig nok.

 

Mye mat. Helt til jeg la på meg for mye innvendig og måtte få tarmskylling i nærmeste bank.

I sparebankuka. Sånn at vi ble premiert med billetter til noe gjennomsnittlig ræl. Ikke fikk jeg bli med heller.

Men familien elska meg, og alt jeg symboliserte. 

Opplæring i sparing, økende sparepenger og en barnslig glede så smittsom at selv foreldre fikk det.

 

Matrasjonene blir mindre og mindre. Ble lemensint og sprakk nesten da penger ble lirka ut av sprekken med kniv.

 

Nå har dere begynt å true med meg. True med sparing. 

Som om jeg bare later som jeg er gris, den store stygge ulven i utkledning. Som står midt i veien for drømmer. 

 

Har så lyst til å rope, SKRIKE: ” Jeg står ikke i veien for noe som helst, jeg er veien til drømmene”.

Men jeg er for svak. For sulten. Og for nedstøvet. Under de lefsete Donaldpocketene i bokhylla. De som falt inntil og over meg den gangen døra slamret øredøvende igjen.

 

Sprekken er så sulten at den slår sprekker. Omtrent samtidig står en stivpynta eier konfirmant. Får mange penger. Mye mat til meg. 

 

Men jeg får dem faktisk ikke. Jeg kan kjenne stanken før de tas direkte til banken. 

Det er ikke sparebankuke en gang. De settes inn for å brukes via bankkort. Sannsynligvis på ræl. 

 

Eieren min flytta fra meg. Og dere, som engang fikk tak i meg, var så stolte av hvordan barnet deres behandla meg. Lot meg sulte i ei bokhylle. 

 

Utsulta.

Fra helt til skremsel til utsulta. Til utdødd og bortstua. Til lofttjeneste i en bleika pappkasse.

 

Hvem har bestemt at tusenvis av sparegriser skal forvitre, sulte, stues bort og dø fånyttes?

Hvorfor i alle dager ødelegger vi gleden med sparing for oss selv. Er vi idioter?

 

Neida, vi er ikke det. For når vi selv får barn, anskaffer vi et nytt kjæledyr. Til barnet. For å lære den gode sparevanen. For en stund i alle fall.

 

Og det vi lærer med lubne barnehender, virker å forvitre sammen med sparegleden.

“Hvis du ikke kan ta vare på et dyr, hvorfor skaffer du enda et?”

“Skaffer du deg først et dyr, får du jaggu ta vare på det!”. Eller?

I alle fall en stund.

 

Del gjerne om du tror det kan redde en sparegris fra den knallharde og forutbestemte skjebne.

 

Les mer om denne annerledes sparebloggen HER.

Piggy bank
Licensed from: BDS / yayimages.com

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg