En interessant mammabloggerdebatt!

Dagens mest spennende lesning for meg, har vært Kadra Yusufs kronikk i Dagbladet, og de mange tilsvarene hun har fått rundt om på ulike mammablogger. Dette er et innlegg der post-knappen lyste rødt før jeg trykket, men likevel: min personlige mening om saken akkurat i dag. Har du en annen tolkning av kronikken, er rivende uenig eller bare har lyst til å si din mening; fantastisk! Kanskje jeg mener noe ganske annet i morgen om fakta og argumentasjon er god nok? Å diskutere sak er nemlig også å forandre mening, om fakta eller grunnlag forandrer seg nok.

Dette er interessant lesning, uansett hva en mener om eksponeringsbehov, blogg som fenomen, de en deler standpunkt med eller de en ikke deler standpunkt med. Ikke først og fremst innholdet i kronikken og blogginnleggene, men tonen og måten de blir presentert på.

Happy mum and her child
Licensed from: friday / yayimages.com

På mange måter illustrerer de for meg litt av de utfordringene vi har med meningsutvekslinger i dette fantastiske landet vårt. Vi skriver meningene våre ned, og for å fargelegge dem, velger vi å bruke eksempler. Og synes vi det blir litt lite farge, hender det også vi slenger inn både litt overdrivelser og litt sarkasme. Så langt, så godt. Allerede i første setning, kommer det for meg klart frem at dette blir en kronikk der overdrivelse er et virkemiddel som kommer til å bli vesentlig: “Barnas opp- og nedturer dokumenteres ned til den minste detalj til allmenn beskuelse.”

Problemet er bare det, at i det vi har avlevert et budskap fargelagt med våre egne, språklige fargestifter, har vi ingen oversikt over hvilke farger mottakeren ser. Og det letteste for en som ikke har laget noe hvis en skal tolke, vil være å ta del for del. Og i denne sammenhengen blir det da en og en setning. Når overdrevne og smått sarkastiske setninger står alene, og tolkes direkte, uten å ta hensyn til den konteksten de er skrevet i, blir de lest som angrep. Som direkte kritikk av deg som leser kronikken. 

Som mamma selv, leste jeg kronikken til Kadra med stor interesse, for det er ikke til å komme unna en god del vesentlige poeng her. Enten foreldrebloggere liker det eller ikke, treffer hun en og annen spiker. Men i løpet av min gjennomlesning, ser jeg også, som noen av bloggerne som har svart imot har påpekt; noen bloggere som helt klart faller utenom de generaliseringene Yusuf har valgt å trekke frem. Hun har ikke skrevet eneste ord om de situasjonene der det faktisk er vel og god grunn til å “syte”, som er ordet brukt i kronikken, som for eksempel angst, fødselsdepresjon, økonomiske vanskeligheter, egen eller barnets sykdom eller noe helt annet. Ut fra den generaliseringen Yusuf har valgt, og de underliggende poengene hun ønsker å få frem, mener jeg at hun poengterer godt at det innimellom kan bli enten vel rosenrødt eller “much ado about nothing”-syting. Selv uten å slenge inn en bunke forbehold som ikke passer i noen generalisering.

Utrolig mange debatter og meningsutvekslinger i Norge domineres av at en tolker et budskap, føler seg angrepet og bruker nye fargestifter for å svare. Da gjerne hersketeknikker som usaklighet, latterliggjøring, betvilelse av den andres fakta, begrunne egne, generaliserte meninger med personlige erfaringer og fragmentering av budskap ved å henge seg opp i enkeltsetninger eller fraser. Og dette er ikke noe unikt med denne “debatten”, en ser det for eksempel i hver eneste politiske debatt.

Selv om det er sunt å vise fram det vanskelige ved mammalivet, bør en ikke bli så sinna på Yusuf at en lukker øynene for de alvorlige problemstillingene hun faktisk trekker frem. Eller bli så sint på henne for det hun ikke har skrevet, at en latterliggjør hele kronikken. Eller, forby, velge å dra diskusjonen i sin egen retning, fortrinnsvis da om alt det Yusuf ikke har skrevet om.